My name is Bond. Patrick Bond.

I dag dro vi fra et Johannesburg i solskinn og landet i et halvgraatt Durban. Her skal vi vaere i fem dager, foer vi ender turen i Cape Town. Durban er hakket mer turistvennlig enn Jo'burg, kjent for godt vaer (selv om ikke vi har set noe til akkurat det) og fantastisk surfing.

Selv har vi endt opp i det som maa vaere byens svar paa Frogner, rent, pent og ganske kjedelig hvis du ikke liker italienske cafeer med stive kelnere og kunstgallerier. Men hostel'et staar ikke til stroeket. Vi bor paa et halvsjabby hippiested hvor slitne backpackere subber rundt etter aa ha fylt natta med alt annet enn soevn (hasj og absinth, for eksempel). For hardt arbeidende earthsavers er ikke dette noe blivende sted, saa i morra flytter vi til et hostel med mer varmtvann og mindre hasj.

I Durban skal vi snakke med en Richard fra SACP, det Soer-Afrikanske kommunistpartiet. De kaller seg kommunister, men sammen med ANC har de regjeringsmakt, og foerer hoeyre-politikk Erna Solberg faar vann i munnen av. Saa det blir spennende aa hoere hvordan dette henger sammen. Patrick Bond kaller det talk left, walk right. Han er oekonomiprofessor, superaktivist og forfatter av flere boeker enn mora di har i bokhylla. Bond var en av arkitektene bak valgprogrammet til ANC i 94, et av faa valgprogram som har faatt kjendisstatus. At ANC i tillegg vant valget overlegent trenger jeg vel ikke engang aa nevne.

Dessverre hadde ikke Bond tid til aa moete oss her. Men utrolig nok kommer han til Oslo dagen etter at vi kommer hjem, for aa delta paa en ATTAC-konferanse, saa vi faar snakket med ham likevel. Flaks!

Ingeborg har brukt aa sette av siste avsnitt til aa rakke ned paa sin turkamerat (altsaa meg). Jeg kunne gjort det samme, lista er lang (bla a royter hun en hel del). Sympatisk som jeg er vil jeg heller skryte litt. Med saa korte bein ville jeg aldri gaatt saa fort. Naa forventer jeg vaapenhvile.